Joho, nå har jeg vært på tur og alt er bra!

Jeg har ikke bilde da, men tenkte bare å si ifra ;)

Manufactured Landscape

I dag hadde vi om bildeøkologi på forelesning og jeg skulle virkelig ikke tror det skulle engasjere så enorm. Så feil kunne jeg ta, og det var en glede at jeg stod opp kvart på syv for å få den med meg. Ikke minst på grunn av filmen vi så.


Manufacturing Landscape er en dokumentar basert på arbeidet og bildene til Edward Burtynsky. Han er en kanadisk fotograf som startet å ta bilder av minene i Canada og som senere har dratt verden rundt for å ta bilder av steder der mennesker har satt sine spor. Dere kan se bildene hans her.

Filmen starter på en kinesisk fabrikk der det sitter rekke på rekke med arbeidere som lager små tekniske duppeditter. Den er senere innom både oljeindustrien, E-waste-dumpinger og bygging av verdens største demning.

Alt dette høres veldig traurig ut, men jeg må bare få sagt det, WOW! At noen kan lage noe så vakkert av noe så stygt er et mirakel i seg selv. Og det som også er så vidunderlig med denne filmen er at den ikke er påtrengende med politiske budskap. Den får deg bare til å tenke hva vi faktisk gjør med denne planeten og hverandre. Neste gang jeg kjøper elektronik kommer jeg i alle fall til å tenke meg to ganger om jeg virkelig trenger det, og tre ganger om jeg trenger å kaste noe... Jeg satt med en klump som gjorde meg litt kvalm under filmen, men i motsetning til de fleste andre sånne typer filmer så satt jeg ikke maktesløs igjen. Jeg satt tenkende. Hva er positivt og hva er negativt med fremgangen vi har hatt de siste tiårene? Kan forbedring av teknologien føre til bedre kår for alle og mindre bruk av ressurser? Eller vil det bare øke skillene enda mer og gjøre at vi bruker opp ressursene?

Se den!!!

Jinx

Jeg skal ikke skrive mer at nå er jeg bra igjen, for nå ble jeg syk! Så nå sitter jeg med feber, vondt i ryggen og magen og formen er litt på bånn. Heldigvis har jeg kjæresten hjemme som lager smoothie til meg da. Så får jeg i alle fall kjølt meg ned og fått i meg litt vitaminer!

Måtte bare legge til bilde som bevis på at jeg ikke akkurat er på topp ;) Håper neste bilde er mer "Joho, nå har jeg fått trent ordentlig og er i fin form"

Tilbake

Jeg begynner virkelig å være tilbake i Heddaformen nå. Er i godt humør, dagene virker lysere og det meste er litt lettere. Nå er til og med huset rent og pent, jeg har hatt gode venner på besøk og har gode minner i bagasjen.

I går var jeg, mamma og Andreas på modenhetsdag til ei i en familie jeg og mamma har hatt mye å gjøre med. Når man har lite familie så blir venner av familien akkurat som familie. Vi hadde det utrolig trivelig der med god mat og fine folk. Jeg og Andreas hadde med kameraet mitt og koste oss godt med det.

Om jeg kommer tilbake til bloggingen nå får vi se. Jeg gjør det jo for meg selv og for minnene og erfaringene det gir så jeg presser ikke meg selv her. Heldigvis har jeg ikke bloggpresset i tillegg til alt annet i livet mitt. Er det noen i blogg historien som noen gang har takket for at man ikke har lesere?

Og til slutt et bilde av den kjekke "Dressmann-mannen" min. Han er en stor grunn til at ting går litt lettere og ting sklir bedre. Tusen takk.

Og hundre takker til mammaen min og alle mine fine venner!!

En knekk

Mitt tohundrede innlegg!
Jeg har ikke klart å skrive på noen av bloggene mine de siste ukene og har egentlig hatt mer enn nok med å komme meg på studier og trening. Heldigvis har jeg klart å presse meg selv til litt trening nå og da kjenner jeg at gleden og lysten går opp igjen. Alle får vel en eller annen knekk når man er i begynnelsen av tyveårene.
Alt i livet forandres på mange måter og man kjenner hvor mye man faktisk står alene. Ingen kan hjelpe deg lenger med hver minste ting. (Selv om det er lov å spørre om hjelp når man ikke klarer det selv) Jeg håper og tror at disse knekkende gjør en sterkere, men når man står mitt i dem kan alt virke litt mørkt.
Og alle jenter der ute, jeg har lært en ting: Det er ikke sunt å være den sterke bestandig for til slutt faller fasaden og så står du der veldig naken og liten! Nå må jeg bare gi meg rom til å finne mitt liv og hvordan det skal være. Håper jeg kan dele denne prosessen på bloggen, men akkurat når må jeg bare jobbe meg litt opp så jeg kan leve i det hele tatt. (leve som i ha et tilfredstillende hverdag, ikke liv eller død ;-) )

Slutt med burde burde!!

Ny blogg

Endelig har jeg startet opp en blogg jeg har ønsket å lage lenge. Den er ikke enda hva jeg vil den skal være, men håper jeg vil komme dit.

Den handler hovedsakelig om film og min opplevelse av dem. Håper jeg vil få det til å funke. Kjærligheten til hele prosjektet gikk litt ned når bloggen kom opp og hjernenrystelsen kom. Men skal prøve dette i alle fall en måned. Hadde vært trivelig om noen sjekket det ut.
http://jentefilm.blogg.no/

Skilsmisse

Som de fleste vet så er statistikken slik at 50% av de som gifter seg skiller seg også. Vi lærer dette fra barnsben av. Vi lærer også at dette er gruelig høye tall og at det var mye bedre før når mor og far holdt sammen i gode og svært onde dager uansett. Ja, vi har hørt dette siden vi ble født inn i denne moderne verden. Idealet er av en merkelig grunn blitt idealet fra 50-tallet da mor, far og to barn var malen. Dette var en tid skillsmisser gikk ned, man giftet seg unge, yngre enn før og siden. Så kom 60-tallet og ungdommen ville ha utdanning og likestilling. (Tusen takk) Dette betydde imidlertid at kvinner kom seg ut av huset, studerte mer, fikk eget arbeid og egen lønn.

Utviklingen til mor gikk mer og mer i retning av selvstendighet og hun var ikke avhengig av mannen sin. Endelig kunne mor stå opp for seg selv og forlate misbrukene menn, utro menn og alkoholikerene. Ikke kom til meg å si at det hadde vært bedre for de barna å leve i et ødelagt hjem fremfor å oppleve skillmissen. De første barna hadde det nok spesielt vanskelig, men ettersom det har blitt mer vanlig er det nok litt lettere.

Men jeg skal ikke rosemale skillsmisse. Her er det dessverre barna som blir taperne. De står midt i mellom to parter de elsker like mye, men ofte har mye vonde følelser til hverandre. Jeg vil påstå at det er de voksne og dems konflikter som ødlegger for barn, ikke skillsmissen i seg selv. Dette vet vi og dette har vi som har vokst opp de siste 30-20 årene sett selv. Voksne er ofte mer barnslige enn barn, følelsene styrer og feil valg blir tatt.

Når vi har blitt større skjønner vi mer og mer hvor vanskelig det er med forhold. Hvor vanskelig det kan være å holde på en kjæreste. Det er ikke like lett som det ser ut på film. Hverdagen kan føre til mange konflikter og konfliktene kan skape en svart hverdag. Med den kunnskapen vil jeg snu statistikken. Det er faktisk 50% av de som gifter seg som holder sammen. Halvparten klarer å komme seg gjennom de vonde dagene og finner de gode så ofte at man holder ut sammen. Hvis det var like mange som fikk toppkaraktere på skolen så hadde det vært en sensasjon.

Konklusjon: skillsmisse i seg selv er ikke negativt og det hadde vært mer negativt for alle om 100% klarte seg og 50% av familiene var dysfunksjonelle.

Skjønte dere?